[1] Du hevnens Gud! Herre, du hevnens Gud, åpenbar deg i herlighet!
[2] Reis deg, du jordens dommer! La gjengjeldelse komme over de stolte!
[3] Hvor lenge skal de onde, Herre, hvor lenge skal de onde fryde seg?
[4] De spruter ut en strøm av ord, de fører frekk tale. Alle de som gjør urett, taler store ord.
[5] Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
[6] Enken og den fremmede slår de i hjel, farløse myrder de.
[7] Og de sier: Herren ser det ikke, Jakobs Gud gir ikke akt.
[8] Forstå da, dere uforstandige blant folket! Og dere dårer, når skal dere bli vise?
[9] Han som plantet øret, skulle han ikke høre? Han som skapte øyet, skulle han ikke se?
[10] Han som refser hedningene, skulle han ikke straffe - han som gir menneskene forstand?
[11] Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de bare er tomhet.
[12] Salig er den mannen som du tukter, Herre, den du gir lærdom av din lov,
[13] for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
[14] For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv.
[15] For dommen skal vendes til rettferdighet, og alle de oppriktige av hjertet skal gi den medhold.
[16] Hvem reiser seg for meg mot de onde? Hvem stiller seg fram for meg mot dem som gjør urett?
[17] Dersom ikke Herren var min hjelp, ville min sjel snart bo i stillhetens land.
[18] Om jeg måtte si: Min fot vakler! - da holder din miskunnhet meg oppe, Herre!
[19] Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da fryder din trøst min sjel.
[20] Har vel fordervelsens domstol noe samfunn med deg, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
[21] Skarevis slår de seg sammen mot den rettferdige sjel. Ved deres dom blir det utgytt uskyldig blod.
[22] Da blir Herren meg en borg, min Gud er min tilfluktsklippe.
[23] Han lar deres urett komme tilbake over dem selv, han utrydder dem for deres ondskaps skyld. Ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.