[1] Til sangmesteren. Etter «Morgenrødens hind». En salme av David.
[2] Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord.
[3] Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke - og om natten, jeg tier ikke.
[4] Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger.
[5] Til deg satte våre fedre sin lit. De stolte på deg, og du fridde dem ut.
[6] De ropte til deg og ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme.
[7] Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk.
[8] Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet:
[9] Sett din vei i Herrens hånd! La ham redde ham! Han skal befri ham siden han har behag i ham.
[10] Ja, du er den som dro meg fram av mors liv, som lot meg hvile trygt ved min mors bryst.
[11] På deg ble jeg kastet fra mors liv, fra mors skjød har du vært min Gud.
[12] Vær ikke langt borte fra meg, for trengselen er nær, og det er ingen som hjelper.
[13] Sterke okser omringer meg, Basans okser omgir meg.
[14] De spiler opp sin munn imot meg som en rovgrisk, brølende løve.
[15] Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller seg at. Mitt hjerte er som voks, smeltet inne i meg.
[16] Min kraft er opptørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer. I dødens støv legger du meg.
[17] For hunder omringer meg, de ondes hop gjerder meg inne. De har gjennomboret mine hender og mine føtter.
[18] Jeg kan telle alle mine ben. De stirrer, de ser på meg med skadefryd.
[19] De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.
[20] Men du, Herre, vær ikke langt borte! Du min styrke, skynd deg å hjelpe meg!
[21] Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold.
[22] Frels meg fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører meg!
[23] Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovprise deg.
[24] Dere som frykter Herren, pris ham! All Jakobs ætt, gi ham ære! Og vis ham ærefrykt, all Israels ætt!
[25] For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet. Han har ikke skjult sitt åsyn for ham, men da han ropte til ham, hørte han.
[26] Fra deg kommer min lovprisning i en stor forsamling. For deres øyne som frykter ham, vil jeg holde mine løfter.
[27] De nedbøyde skal ete og bli mette! De som søker Herren, skal prise ham. Må deres hjerter leve til evig tid!
[28] Alle jordens ender skal minnes det og vende om til Herren, og alle hedningenes ætter skal tilbe for ditt åsyn.
[29] For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.
[30] Alle jordens rikmenn skal ete og tilbe. For hans åsyn skal de bøye seg, alle de som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.
[31] Etterkommerne skal tjene ham. Det skal fortelles om Herren til etterslekten.
[32] De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.