[1] Til sangmesteren. «Ødelegg ikke». Av David. En gyllen sang, da han flyktet for Saul i hulen
[2] Vær meg nådig, Gud! Vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg, og i dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødeleggelsen er dratt forbi.
[3] Jeg roper til Gud, Den Høyeste, til Gud, som fullfører sin gjerning for meg.
[4] Han sender hjelp fra himmelen og frelser meg, når den som vil oppsluke meg, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
[5] Min sjel er midt iblant løver. Jeg må ligge blant dem som spruter ild, menneskebarn som har tenner lik spyd og piler, og tunge som et skarpt sverd.
[6] Vis deg høy over himmelen, Gud, din herlighet over hele jorden!
[7] De setter ut garn for mine skritt. Min sjel er nedbøyd. De graver en fallgrav for meg, men de faller selv midt i den. Sela.
[8] Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig. Jeg vil synge og lovprise.
[9] Våkn opp, min ære! Våkn opp, harpe og sitar! Jeg vil vekke morgenrøden.
[10] Jeg vil prise deg blant folkene, Herre. Jeg vil lovsynge deg blant folkeslagene.
[11] For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
[12] Vis deg høy over himmelen, Gud, din herlighet over all jorden!