[1] Av David, da han oppførte seg som vanvittig for Abimelek, som jaget ham fra seg, og han dro bort.
[2] Jeg vil love Herren til hver tid, hans pris skal alltid være i min munn.
[3] Min sjel skal rose seg av Herren. De nedbøyde skal høre det og glede seg.
[4] Pris Herrens storhet med meg, og la oss sammen opphøye hans navn!
[5] Jeg søkte Herren, og han svarte meg, han fridde meg fra alt det som forferdet meg.
[6] De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam.
[7] Denne elendige ropte, og Herren hørte, han frelste ham ut av alle hans trengsler.
[8] Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han frir dem ut.
[9] Smak og se at Herren er god! Salig er den mannen som tar sin tilflukt til ham.
[10] Frykt Herren, dere hans hellige! De som frykter ham, mangler ikke noen ting.
[11] Unge løver lider nød og sulter, men de som søker Herren, skal ikke mangle noe godt.
[12] Kom, barn! Hør på meg! Jeg vil lære dere å frykte Herren.
[13] Hvem er den mannen som har lyst til liv, som ønsker seg dager til å se lykke?
[14] Hold da din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik!
[15] Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den!
[16] Herrens øyne er vendt til de rettferdige, og hans ører til deres rop.
[17] Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde minnet om dem fra jorden.
[18] De rettferdige roper og Herren hører, av alle deres trengsler frir han dem ut.
[19] Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust ånd.
[20] Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren frir ham fra dem alle.
[21] Han tar vare på alle hans ben, ikke ett av dem blir brutt.
[22] Ulykke dreper den ugudelige, og de som hater den rettferdige, dømmes skyldige.
[23] Herren forløser sine tjeneres sjel. Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.