[1] Til sangmesteren. Av Korahs barn. En læresalme.
[2] Gud, med våre ører har vi hørt - våre fedre har fortalt oss om den gjerning du gjorde i deres dager, i gamle dager.
[3] Du drev hedningene ut med din hånd, men våre fedre plantet du. Du ødela folkeslag, men våre fedre lot du utbre seg.
[4] For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm frelste dem ikke, men din høyre hånd og din arm og ditt åsyns lys. For du hadde behag i dem.
[5] Du er min konge, Gud! Påby at Jakob skal frelses!
[6] Ved deg skal vi støte ned våre fiender. I ditt navn skal vi trå ned dem som reiser seg imot oss.
[7] For jeg stoler ikke på min bue, og mitt sverd frelser meg ikke.
[8] Men du har frelst oss fra våre fiender, og de som hater oss, har du gjort til skamme.
[9] Vi roser oss av Gud hele dagen, vi priser ditt navn til evig tid! Sela.
[10] Likevel har du forkastet oss og har latt oss bli til skamme. Du drar ikke ut med våre hærer.
[11] Du lar oss vike tilbake for fienden, og de som hater oss, tar seg bytte.
[12] Du prisgir oss som slaktefe, du sprer oss blant folkeslagene.
[13] Du selger ditt folk uten å få noe for det. Du setter ikke prisen på dem høyt.
[14] Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
[15] Du gjør oss til et ordspråk blant hedningene, de rister på hodet av oss blant folkene.
[16] Hele dagen står min skam for mine øyne, og vanære dekker mitt ansikt
[17] når jeg hører spotterens røst og den som håner oss, når jeg ser fienden og den som vil ha hevn.
[18] Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt deg og ikke har sveket din pakt.
[19] Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøyde ikke av fra din vei.
[20] Likevel har du knust oss der hvor sjakalene bor, og dekket oss med dødsskygge.
[21] Dersom vi hadde glemt vår Guds navn, og bredt ut våre hender til en fremmed gud,
[22] ville Gud da ikke finne det ut? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
[23] Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
[24] Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid!
[25] Hvorfor skjuler du ditt åsyn? Hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel?
[26] For vår sjel er nedbøyd i støvet, vårt legeme er nedtrykt til jorden.
[27] Reis deg til hjelp for oss! Forløs oss for din miskunnhets skyld.