[1] Til sangmesteren. Av David. En salme. Min lovsangs Gud, vær ikke taus!
[2] For onde og falske menn har åpnet sin munn mot meg. De har talt mot meg med løgnens tunge.
[3] Med hatefulle ord har de omringet meg, de har kjempet mot meg uten noen grunn.
[4] Til lønn for min kjærlighet anklager de meg, men jeg er bare bønn.
[5] De la ondt på meg til lønn for godt, og hat til lønn for min kjærlighet.
[6] Sett en ugudelig til å råde over ham, og la en anklager stå ved hans høyre hånd!
[7] Når han skal dømmes, la ham da gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd.
[8] La hans dager bli få, og la en annen få hans embete!
[9] La hans barn bli farløse og hans hustru enke.
[10] La hans barn flakke omkring og tigge, la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem.
[11] La en ågerkar kaste garn ut etter alt det han eier, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
[12] La det ikke være noen som viser miskunn mot ham, og la ingen forbarme seg over hans farløse barn!
[13] La hans etterkommere bli utryddet, la deres navn bli utslettet i neste slektledd.
[14] Må Herren minnes hans fedres misgjerning, og må hans mors synd ikke bli utslettet!
[15] Må Herren alltid ha dem for øye, må han utrydde deres minne av jorden,
[16] fordi han ikke husket å vise barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og ville drepe ham.
[17] Han elsket å forbanne, og forbannelse kom over ham. Han hadde ingen glede i å velsigne, og velsignelse ble langt borte fra ham.
[18] Han kledde seg i forbannelse som sin kledning, og den trengte seg inn i hans legeme som vann og som olje i hans ben.
[19] La den være for ham som en kappe han hyller seg i, som et belte han alltid binder om seg.
[20] La dette være mine motstanderes lønn fra Herren, de som taler ondt imot min sjel.
[21] Men du, Herre Herre, gjør vel imot meg for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så frels du meg!
[22] For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er såret i mitt indre.
[23] Som kveldens skygge strekker seg ut, slik svinner jeg bort. Jeg feies vekk som en gresshoppe.
[24] Mine knær vakler av faste, og kroppen tørker inn av mangel på fett.
[25] Jeg er blitt til spott for dem, de ser meg og rister på hodet.
[26] Hjelp meg, Herre min Gud! Frels meg etter din miskunnhet,
[27] så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
[28] De forbanner, men du velsigner. Når de reiser seg, blir de til skamme, men din tjener gleder seg.
[29] Mine motstandere skal kle seg i vanære og svøpe seg i sin skam som i en ytterkappe.
[30] Med min munn vil jeg høyt prise Herren, midt iblant de mange vil jeg love ham.
[31] For han står ved den fattiges høyre hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.