[1] Til sangmesteren. En læresalme. Av Korahs barn.
[2] Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.
[3] Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?
[4] Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?
[5] Dette må jeg minnes og utøse min sjel i meg - hvordan jeg dro fram i den store skaren, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare.
[6] Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham for frelse fra hans åsyn.
[7] Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg. Derfor kommer jeg deg i hu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjellet.
[8] Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine brenninger og dine bølger går over meg.
[9] Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til mitt livs Gud.
[10] Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker meg?
[11] Det er som om mine ben ble knust, når mine fiender håner meg, når de hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud?
[12] Hvorfor er du nedbøyd, min sjel? Hvorfor bruser du i meg? Sett ditt håp til Gud! Jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.