[1] En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære! Vend øret til min munns ord!
[2] Jeg vil åpne min munn med billedspråk, jeg vil la det strømme fram gåtefulle ord fra gammel tid.
[3] Det vi har hørt og vet, det våre fedre har fortalt oss,
[4] det vil vi ikke skjule for deres barn. For den kommende slekt vil vi kunngjøre Herrens pris og hans styrke og de undergjerningene som han har gjort.
[5] Han har reist et vitnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre for sine barn,
[6] for at den kommende slekt, de barna som skulle bli født, skulle lære å kjenne dem, så de igjen kunne stå fram og fortelle dem for sine barn.
[7] Slik skulle de sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.
[8] De skulle ikke bli som sine fedre, en oppsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og som ikke var trofast mot Gud i sin ånd.
[9] Efra’ims sønner, væpnede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
[10] De holdt ikke Guds pakt og ville ikke vandre i hans lov.
[11] De glemte hans store gjerninger og de undrene som han hadde latt dem se.
[12] For fedrenes øyne hadde han gjort under i landet Egypt, på Soans mark.
[13] Han kløvde havet og lot dem gå gjennom det, han lot vannet stå som en voll.
[14] Han ledet dem ved skyen om dagen, og hele natten ved lysende ild.
[15] Han kløvde klipper i ørkenen og ga dem å drikke som av store vanndyp.
[16] Han lot bekker springe fram av klippen og vann flyte ned som strømmer.
[17] Men de fortsatte å synde mot ham, og var stadig gjenstridige mot Den Høyeste i ørkenen.
[18] De fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde slik mat som de hadde lyst på.
[19] Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
[20] Se, han har slått klippen så vann vellet fram og bekker strømmet over. Men kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?
[21] Da Herren hørte det, ble han harm. Ild ble opptent mot Jakob, og vrede reiste seg mot Israel,
[22] fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
[23] Han ga skyene der oppe befaling og åpnet himmelens dører.
[24] Han lot manna regne over dem til føde, og ga dem korn fra himmelen.
[25] Mennesker spiste englebrød, han sendte dem mat så de ble mette.
[26] Han lot østavinden fare ut på himmelen, og førte sønnavinden fram ved sin styrke.
[27] Han lot kjøtt regne ned over dem som støv, vingede fugler som havets sand.
[28] Midt i leiren lot han dem falle, rundt omkring deres boliger.
[29] De åt og ble mer enn mette. Det de lystet etter, ga han dem.
[30] De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst, ennå var maten i deres munn -
[31] da reiste Guds vrede seg mot dem. Han drepte de kraftigste blant dem, Israels utvalgte menn slo han ned.
[32] Til tross for alt dette fortsatte de å synde, og de trodde ikke på hans undergjerninger.
[33] Derfor lot han dagene deres svinne bort i tomhet, og deres år i forferdelse.
[34] Når han drepte noen, søkte de ham. Da vendte de om og søkte Gud.
[35] De kom i hu at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres gjenløser.
[36] Men de bedro ham med sine ord og løy for ham med sin tunge.
[37] Deres hjerte hang ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt.
[38] Men han er barmhjertig. Han tilgir misgjerning og ødelegger ikke. Mange ganger vendte han sin vrede bort og lot ikke all sin harme bryte fram.
[39] Han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer av sted og ikke kommer tilbake.
[40] Hvor ofte de var gjenstridige mot ham i ørkenen! De gjorde ham sorg i ødemarken.
[41] De fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
[42] De mintes ikke hans hånd den dagen han forløste dem fra fienden,
[43] da han gjorde sine tegn i Egypt og sine under på Soans mark.
[44] Han gjorde elvene deres til blod, de kunne ikke drikke av bekkene.
[45] Han sendte blodtørstige fluer som fortærte dem, og frosk som plaget dem.
[46] Han ga deres grøde til gnageren og deres avling til gresshoppen.
[47] Han slo deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med haglsteiner.
[48] Deres fe overga han til hagl og deres buskaper til lynild.
[49] Han sendte mot dem sin brennende vrede - harme, forbitrelse og trengsel, en skare av engler som brakte ulykke.
[50] Han ga sin vrede fritt løp mot dem. Han sparte ikke deres sjel for døden, men overga deres liv til pesten.
[51] Han slo alle førstefødte i Egypt, mannskraftens førstegrøde i Kams telt.
[52] Og han lot sitt folk bryte opp som en saueflokk, han førte dem som en hjord i ørkenen.
[53] Han ledet dem trygt, og de fryktet ikke. Men havet dekket deres fiender.
[54] Han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berget hans høyre hånd hadde vunnet.
[55] Han drev hedningene ut for deres øyne, og deres land skiftet han ut som arv til sitt folk, og han lot Israels stammer bo i deres telt.
[56] Men de fristet Gud, Den Høyeste. De var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vitnesbyrd.
[57] De falt fra og var troløse som sine fedre. De ble upålitelige, likesom en bue som svikter.
[58] De vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne bilder.
[59] Gud hørte det og ble vred, han fikk avsky for Israel.
[60] Og han forlot sin bolig i Sjilo, det telt han hadde slått opp blant menneskene.
[61] Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
[62] Han overga sitt folk til sverdet og ble harm på sin arv.
[63] Ild fortærte dets unge menn, og jomfruene fikk ingen bryllupssang.
[64] Dets prester falt for sverdet, og dets enker fikk ikke holde sørgehøytid.
[65] Da våknet Herren som av en søvn, lik en stridsmann som våkner fra vinen.
[66] Han slo sine motstandere tilbake, og førte evig skam over dem.
[67] Han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra’ims stamme.
[68] Men han utvalgte Judas stamme, Sions berg, som han elsket.
[69] Han bygde sin helligdom lik høye fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
[70] Han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra sauekveen.
[71] Han gjette sauene som ga melk, men han satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk, for Israel, sin arv.
[72] Og han gjette dem med oppriktig hjerte og førte dem med kyndig hånd.