[1] En bønn av Moses, Guds mann. Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt.
[2] Før fjellene ble født og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du, Gud.
[3] Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn!
[4] For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten.
[5] Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som groende gress,
[6] om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt.
[7] For vi har gått til grunne ved din vrede, ved din harme har forferdelse grepet oss.
[8] Du har satt våre misgjerninger for ditt åsyn, vår skjulte synd i ditt åsyns lys.
[9] For alle våre dager er flyktet bort under din vrede, vi har levd våre år til ende som et sukk.
[10] Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Dets stolthet er strev og tomhet. Hurtig farer de, vi flyr av sted.
[11] Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?
[12] Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!
[13] Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
[14] Mett oss med din miskunn når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
[15] Gled oss like mange dager som du har plaget oss, og like mange år som vi har sett ulykke!
[16] La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet for deres barn.
[17] Må Herrens, vår Guds velbehag være over oss! Må du fremme våre henders gjerning for oss, ja, fremme våre henders gjerning!