[1] En bønn. Av David. Herre, hør på en rettferdig sak, lytt til min klage! Vend øret til min bønn, den kommer fra lepper uten svik.
[2] La min frifinnelsesdom gå ut fra ditt åsyn. La dine øyne se hva som er rett.
[3] Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten. Du har ransaket meg, du fant intet. Min munn viker ikke av fra mine tanker.
[4] Etter ordet fra din munn har jeg tatt meg i vare for menneskenes gjerninger, for voldsmannens stier.
[5] Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine skritt ble ikke ustøe.
[6] Jeg roper til deg, for du svarer meg, Gud. Vend ditt øre til meg, hør mine ord!
[7] Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger! Dem som tar sin tilflukt til deg, frelser du med din høyre hånd fra motstanderne deres.
[8] Vokt meg som din øyensten! Skjul meg under dine vingers skygge
[9] for de ugudelige som ødelegger meg, mine dødsfiender, som omringer meg.
[10] De lukker sitt forherdede hjerte, de taler hovmodig med sin munn.
[11] Nå omringer de meg hvor vi går. De tar sikte på å slå meg til jorden.
[12] Han er lik en løve som er ivrig etter å fortære, en ungløve som ligger på lur på sitt gjemmested.
[13] Reis deg, Herre! Gå imot ham, slå ham ned. Frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd.
[14] Fri meg, Herre, med din hånd fra menneskene - denne verdens mennesker, som har sin lønn i dette liv. Du fyller deres buk med dine skatter. De er rike på sønner og etterlater sin overflod til sine barn.
[15] Jeg skal i rettferdighet få se ditt åsyn. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.