[1] Til sangmesteren. For Jedutun. Av Asaf. En salme.
[2] Min røst løfter seg til Gud, og jeg vil rope. Min røst løfter seg til Gud, og han vil vende øret til meg.
[3] Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren. Min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la seg trøste.
[4] Jeg kommer Gud i hu og sukker. Jeg grubler, min ånd mister sin kraft. Sela.
[5] Du holder mine øyne åpne i nattevaktene. Jeg er urolig og taler ikke.
[6] Jeg tenker på gamle dager, på år langt tilbake.
[7] Jeg minnes min sang om natten. Jeg grubler i mitt hjerte, min ånd ransaker.
[8] Vil Herren forkaste i all evighet? Vil han aldri mer vise sin nåde?
[9] Er det for all tid slutt med hans miskunnhet? Er hans ord blitt til intet for slekt etter slekt?
[10] Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede lukket til for sin barmhjertighet? Sela.
[11] Da sa jeg: Det er min plage - men jeg vil minnes år fra Den Høyestes høyre hånd.
[12] Ja, jeg minnes Herrens gjerninger, jeg minnes de undrene du gjorde før.
[13] Jeg vil tenke på alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunne.
[14] Gud! Din vei er i hellighet. Hvem er en gud så stor som Gud?
[15] Du er den Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene.
[16] Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.
[17] Vannene så deg, Gud, vannene så deg og bevet, ja, avgrunnene skalv.
[18] Skyene øste ut vann, himlene lot sin røst høre. Ja, dine piler fløy til alle kanter.
[19] Din tordens røst lød i stormvirvelen, lyn lyste opp jordens krets. Jorden bevet og skalv.
[20] Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.
[21] Du førte ditt folk som en hjord ved Moses’ og Arons hånd.