[1] Til sangmesteren. Til Jedutun. En salme av David.
[2] Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennå er for mine øyne.
[3] Jeg ble stum og stille. Også det gode tidde jeg med, men min smerte ble bare verre.
[4] Mitt hjerte var hett i meg. Ved at jeg grublet, ble ild opptent. - Jeg talte med min tunge:
[5] Herre, la meg få vite min ende, hvor mange mine dager skal bli! La meg få vite hvor forgjengelig jeg er.
[6] Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, min livstid er som intet for deg. Sannelig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.
[7] Som et skyggebilde vandrer mannen, han hisser seg opp til ingen nytte. Han hoper opp, men vet ikke hvem som skal samle det inn.
[8] Og nå, hva venter jeg på, Herre? Mitt håp står til deg.
[9] Frels meg fra alle mine overtredelser, gjør meg ikke til spott for dåren.
[10] Jeg tier og åpner ikke min munn, for det er du som har gjort det.
[11] Ta din plage bort fra meg. Jeg blir til intet når du slår med din hånd.
[12] Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet, som møll fortærer. Hvert menneske er bare tomhet. Sela.
[13] Hør min bønn, Herre! Vend øret til mitt rop, og ti ikke til min gråt! For jeg er en gjest hos deg, en fremmed som alle mine fedre.
[14] Ta ditt blikk fra meg, så jeg kan få gleden tilbake før jeg går bort og ikke er mer.