[1] Til sangmesteren. Etter «Vitnesbyrdets lilje». En gyllen sang. Av David - til lærdom -
[2] da han var i strid med arameerne fra Mesopotamia og med arameerne fra Soba, og Joab dro tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen.
[3] Gud, du har forkastet oss, du har slått oss! Du var vred. Å, forny oss igjen!
[4] Du har ristet jorden, du har fått den til å revne. Leg dens skade, for den vakler!
[5] Du har latt ditt folk se harde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi ravet.
[6] Du har gitt dem som frykter deg, en merkestang til å løfte opp foran buen. Sela.
[7] Hjelp oss nå med din høyre hånd og bønnhør oss, for at de du elsker, må bli frelst.
[8] Gud har talt i sin hellighet: Jeg vil fryde meg, jeg vil utskifte Sikem og måle opp Sukkots dal.
[9] Meg tilhører Gilead og meg tilhører Manasse. Efra’im er et vern for mitt hode, og Juda er min herskerstav.
[10] Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko. Bryt ut i jubel over meg, Filisterland!
[11] Hvem vil føre meg inn i den befestede byen? Hvem leder meg inn til Edom?
[12] Er det ikke du, Gud? Du som forkastet oss og ikke dro ut med våre hærer, Gud!
[13] Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er forgjeves!
[14] Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal tråkke ned våre fiender.