[1] Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid.
[2] Hvem kan fullt ut nevne Herrens veldige gjerninger eller forkynne all hans pris?
[3] Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.
[4] Kom meg i hu, Herre, i din nåde mot ditt folk. Kom til meg med din frelse,
[5] så jeg kan se dine utvalgtes lykke, glede meg med ditt folks glede, og prise meg lykkelig sammen med din arv.
[6] Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille og levd ugudelig.
[7] Våre fedre i Egypt aktet ikke på dine undergjerninger. De husket ikke dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved Rødehavet.
[8] Men han frelste dem for sitt navns skyld, for å gjøre kjent sin veldige kraft.
[9] Han truet Rødehavet så det ble tørt. Han lot dem gå gjennom dypene som i en ørken.
[10] Han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem fra fiendens makt.
[11] Vannet dekket deres motstandere, ikke én av dem ble tilbake.
[12] Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.
[13] Men snart glemte de hans gjerninger, de ventet ikke på hans råd,
[14] men de ble grepet av ond lyst i ørkenen, de fristet Gud i ødemarken.
[15] Da ga han dem det de ba om, men sendte tærende sykdom over deres liv.
[16] Og de ble misunnelige på Moses i leiren, og på Aron, Herrens hellige.
[17] Jorden åpnet seg og slukte Datan og skjulte Abirams hop.
[18] En ild satte deres flokk i brann, flammen fortærte de ugudelige.
[19] De gjorde en kalv ved Horeb og tilba et støpt bilde,
[20] og de byttet sin ære bort mot bildet av en okse som eter gress.
[21] De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypt,
[22] undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved Rødehavet.
[23] Han sa at han ville ødelegge dem, men Moses, hans utvalgte, stilte seg i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.
[24] Og de foraktet det herlige landet, de trodde ikke hans ord.
[25] De knurret i teltene, de hørte ikke på Herrens røst.
[26] Da løftet han sin hånd og sverget at han ville la dem falle i ørkenen,
[27] og kaste deres ætt ut blant folkene og spre dem i landene.
[28] De bandt seg til Ba’al-Peor og åt av det som var ofret til de døde.
[29] De opptente hans vrede ved sine gjerninger, og pest brøt ut iblant dem.
[30] Da sto Pinehas fram og holdt dom, og pesten stanset.
[31] Det ble regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt for evig tid.
[32] Og de vakte vrede ved Meribas vann, det gikk Moses ille for deres skyld,
[33] for de var gjenstridige mot hans Ånd, og han talte tankeløst med sine lepper.
[34] De ødela ikke de folkene som Herren hadde talt til dem om,
[35] men de blandet seg med hedningene og lærte deres gjerninger.
[36] De dyrket avgudene deres, og de ble en snare for dem.
[37] Og de ofret sine sønner og døtre til maktene.
[38] De utøste uskyldig blod, sine sønners og døtres blod, som de ofret til Kana’ans avguder, og landet ble vanhelliget ved blod.
[39] De ble urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin atferd.
[40] Da ble Herrens vrede opptent mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.
[41] Han ga dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem.
[42] Deres fiender undertrykte dem, og de ble ydmyket under deres hånd.
[43] Mange ganger fridde han dem ut, men de var gjenstridige i sine råd og sank dypere i sin synd.
[44] Han så til dem når de var i nød, og han hørte deres klagerop.
[45] Han var god mot dem og kom sin pakt i hu, det gjorde ham ondt i hans store miskunn.
[46] Han lot dem finne barmhjertighet hos alle som hadde ført dem i fangenskap.
[47] Frels oss, Herre vår Gud! Samle oss fra hedningene så vi kan prise ditt hellige navn, og rose oss av å prise deg!
[48] Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!