[1] En salme av Asaf. Bare god er Gud mot Israel, mot de rene av hjertet.
[2] Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut.
[3] For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det gikk de ugudelige vel.
[4] For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært.
[5] De er uten menneskers plage og slites ikke som andre mennesker.
[6] Derfor er overmot deres halskjede, de hyller seg i vold som en kledning.
[7] Deres øyne står ut av fedme, hjertets tanker bryter fram.
[8] De håner og taler ondskapsfullt om undertrykkelse, med overlegne ord taler de.
[9] De løfter sin munn mot himmelen, og deres tunge farer fram på jorden.
[10] Derfor får de sitt folk til å vende seg om til dem. Vann i overflod suger de i seg.
[11] De sier: Hvordan skulle Gud vite noe? Er det vel kunnskap hos Den Høyeste?
[12] Se, dette er de ugudelige. Evig trygge vokser de i velmakt.
[13] Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og vasket mine hender i uskyld.
[14] Likevel ble jeg plaget hele dagen. Hver morgen kom til meg med tukt.
[15] Dersom jeg hadde sagt: Slik vil jeg tale! - se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt.
[16] Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne
[17] - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og ga akt på hvordan det går dem til slutt.
[18] Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne.
[19] Hvor de ble ødelagt i et øyeblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.
[20] Likesom en akter en drøm for intet når en har våknet, slik akter du, Herre, deres skyggebilder for intet når du våkner opp.
[21] Når mitt hjerte var bittert, og det stakk meg i mine nyrer,
[22] da var jeg ufornuftig og forsto ingenting. Som et dyr var jeg imot deg.
[23] Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd.
[24] Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.
[25] Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden.
[26] Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.
[27] For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne. Du utrydder hver den som faller fra deg i hor.
[28] Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger.