[1] En sang. En salme. Av Korahs barn. Til sangmesteren. Etter Mahalat. Leannot. En læresalme av Heman, esrahitten.
[2] Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg til deg.
[3] La min bønn komme fram for deg, vend øret til mitt klagerop!
[4] For min sjel er mett av ulykker. Mitt liv er kommet nær til dødsriket.
[5] Jeg regnes blant dem som farer ned i hulen, jeg er blitt som en mann uten kraft,
[6] frigitt som en av de døde, lik de falne som ligger i graven. Du minnes dem ikke lenger, for de er skilt fra din hånd.
[7] Du har lagt meg i den dypeste hule, på mørke steder, i avgrunner.
[8] Din vrede ligger tungt på meg. Med alle dine bølger ydmyker du. Sela.
[9] Du har tatt mine kjenninger fra meg, du har gjort meg motbydelig i deres øyne. Jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
[10] Mitt øye er sorgfullt av prøvelser, jeg har påkalt deg, Herre, hver dag. Jeg har rakt ut mine hender til deg.
[11] Gjør du under for de døde? Står de døde opp og priser deg? Sela.
[12] Fortelles det i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
[13] Skal dine under bli kjent i mørket, din rettferdighet i glemselens land?
[14] Men til deg har jeg ropt, Herre, om morgenen kommer min bønn deg i møte.
[15] Hvorfor, Herre, har du forkastet min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
[16] Elendig er jeg og døende fra ungdommen av. Jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
[17] Din vredes luer går over meg, dine redsler har tilintetgjort meg.
[18] Hele dagen omgir de meg som vann, de omringer meg alle sammen.
[19] Venn og neste har du tatt fra meg, det er bare mørket som kjenner meg.