[1] Til sangmesteren. «Ødelegg ikke». Av David. En gyllen sang.
[2] Menneskebarn! Taler dere rettferdig når dere tier stille? Dømmer dere da på rett vis?
[3] Nei, i hjertet gjør dere all slags urett, dere baner vei for den vold hendene skal gjøre på jorden.
[4] De ugudelige er frafalne siden de satt på mors fang. De som taler løgn, farer vill fra mors liv.
[5] Giften i dem er som slangegift. De er lik en døv slange, som stopper sitt øre til,
[6] så den ikke hører på slangetemmernes røst, han som kan kunsten å mane.
[7] Gud, slå tennene inn i deres munn! Knus de unge løvenes kinntenner, Herre!
[8] La dem forgå likesom vann som renner bort! Legger noen sine piler på buen, da la dem mangle odd!
[9] La dem bli lik sneglen som løses opp i slim der den kryper, lik en kvinnes ufullbårne foster, som ikke har sett solen.
[10] Før gryten kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort, enten de er friske eller i brann.
[11] Den rettferdige skal glede seg når han ser gjengjeldelsen, han skal vaske sine føtter i den ugudeliges blod.
[12] Og menneskene skal si: Sannelig, den rettferdige får sin lønn! Det er sannelig en Gud som dømmer på jorden!