[1] Til sangmesteren. Etter «Duen i fjerne terebinter». Av David. En gyllen sang da filistrene grep ham i Gat*.
[2] Vær meg nådig, Gud! For mennesker vil sluke meg. Hele dagen trenger de inn på meg med krig.
[3] Mine fiender vil sluke meg hele dagen, for mange er de som strider mot meg i overmot.
[4] På den dagen når jeg frykter, setter jeg min lit til deg.
[5] Ved Gud priser jeg hans ord! Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?
[6] Hele dagen vrenger de på mine ord. Alle deres tanker er imot meg til det onde.
[7] De slår seg sammen, de lurer, de vokter på mine skritt, for de står meg etter livet.
[8] Skulle de unnslippe til tross for sin ondskap? Støt folkeslag ned i vrede, Gud!
[9] Hvor ofte jeg har flyktet, det har du talt. Mine tårer er gjemt i din flaske. Står ikke de i din bok?
[10] Så skal mine fiender bli slått på flukt på den dagen jeg roper. Dette vet jeg, at Gud er med meg.
[11] Ved Gud priser jeg Ordet! Ved Herren priser jeg Ordet!
[12] Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?
[13] Jeg har løfter på meg til deg, Gud. Jeg vil betale deg med takkoffer.
[14] For du har fridd min sjel fra døden, ja, mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys.