[1] Til sangmesteren. Av Herrens tjener, av David.
[2] Synden taler til den ugudelige i hans hjertes innerste. Det er ingen frykt for Gud hos ham.
[3] For en smigrer ham i hans øyne ved å finne hans synd, ved å hate ham.
[4] Hans munns ord er urett og svik, han har sluttet å gå klokt fram, å gjøre godt.
[5] På sitt leie tenker han ut urett, han stiller seg på en vei som ikke er god. Han hater ikke det onde.
[6] Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene.
[7] Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp. Mennesker og dyr frelser du, Herre!
[8] Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.
[9] De blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke.
[10] For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.
[11] La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner deg, og din rettferdighet for de oppriktige av hjertet.
[12] La ikke de stoltes fot få trå meg ned, og la ikke de ugudeliges hånd jage meg bort!
[13] Der faller de som gjør urett! De blir støtt ned og kan ikke reise seg.