[1] En salme av Asaf. Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.
[2] Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud fram.
[3] Vår Gud kommer og skal ikke tie. Ild fortærer foran ham, og omkring ham stormer det sterkt.
[4] Han kaller på himmelen der oppe, og på jorden, for å dømme sitt folk:
[5] Samle mine fromme til meg, de som har inngått pakt med meg ved offer!
[6] Og himlene forkynner hans rettferdighet, for Gud er selv den som skal dømme. Sela.
[7] Hør, mitt folk, jeg vil tale! Israel, jeg vil vitne for deg: Jeg er Gud, din Gud!
[8] Jeg vil ikke irettesette deg for dine slaktoffers skyld - dine brennoffer er alltid for meg.
[9] Jeg tar ikke okser fra ditt hus eller bukker fra innhegningene dine.
[10] For meg tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjellene i tusentall.
[11] Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og alt som rører seg på marken, er mitt.
[12] Om jeg var sulten, ville jeg ikke si det til deg, for min er jorden og alt som fyller den.
[13] Mon jeg skulle ete oksers kjøtt og drikke bukkers blod?
[14] Gi Gud takk som offer, og gi Den Høyeste det du har lovt,
[15] og kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg.
[16] Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å fortelle om mine lover og ta min pakt i din munn?
[17] Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg.
[18] Når du ser en tyv, slår du gjerne lag med ham, og med ekteskapsbrytere gjør du felles sak.
[19] Din munn slipper du løs med ondt, og din tunge spinner svik.
[20] Du sitter og taler mot din bror, du baktaler din mors sønn.
[21] Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du. Men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne.
[22] Legg merke til dette, dere som glemmer Gud. Ellers vil jeg rive i stykker, og det er ingen som redder!
[23] Den som gir takk som offer, ærer meg. Og den som går den rette vei, ham vil jeg la se Guds frelse.