[1] En sang. En salme av Asaf.
[2] Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold deg ikke i ro, Gud!
[3] For se, dine fiender larmer. De som hater deg, løfter hodet.
[4] Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner.
[5] De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen lenger minnes Israels navn!
[6] For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt -
[7] Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagrittene,
[8] Gebal og Ammon og Amalek, Filisterland og de som bor i Tyrus.
[9] Også Assur slutter seg til dem, de er blitt en arm for Lots barn. Sela.
[10] Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kisjon!
[11] Ved En-Dor ble de ødelagt, de ble til møkk på marken.
[12] La det gå dem - deres fremste menn - som Oreb og som Se’eb! La det gå alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna,
[13] disse som sier: Vi vil ta Guds boliger til eie for oss selv!
[14] Min Gud, gjør dem som en støvvirvel, som agner for vinden!
[15] Som ilden brenner opp en skog og flammene setter fjell i brann,
[16] slik må du jage dem med ditt uvær og skremme dem med din storm.
[17] La skam dekke deres ansikt, Herre, så de søker ditt navn.
[18] La dem bli til skamme og bli forferdet til evig tid, la dem bli vanæret og gå til grunne!
[19] La dem kjenne at du alene, du som har navnet Herren, er Den Høyeste over all jorden!