[1] Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som lærer opp mine hender til strid, mine fingrer til krig.
[2] Han er min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til. Han er den som legger mitt folk under meg.
[3] Herre, hva er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn at du akter på ham!
[4] Et menneske er lik et åndepust, hans dager er lik en skygge som farer forbi.
[5] Herre, bøy din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!
[6] La lynet blinke og spre dem, send dine piler og skrem dem!
[7] Rekk ut dine hender fra det høye, fri meg og frels meg ut av de store vann, fra fremmedes hånd,
[8] fra dem som taler svik med sin munn. Deres høyre hånd er løgnens hånd.
[9] Gud, en ny sang vil jeg synge for deg, med tistrenget harpe vil jeg lovsynge deg.
[10] Du gir konger frelse. Du er den som redder David, din tjener, fra det onde sverd.
[11] Fri meg og frels meg fra fremmedes hånd, fra dem som taler svik med sin munn og har løgnens hånd som sin høyre hånd -
[12] slik at våre sønner skal ligne planter, høyvoksne i sin ungdom, og våre døtre være som hjørnestolper, hogd ut som til et slott.
[13] La våre kornlagre være fulle så der er noe av alle slag å gi ut! La vårt småfe der ute øke i tusentall, ja, i titusen.
[14] La vårt storfe bære uten uhell og uten tap. La det ikke være klageskrik på våre gater.
[15] Salig er det folk som har det slik. Salig er det folk som har Herren til sin Gud.