[1] Da tok Job til orde og sa:
[2] Ja visst, jeg vet at det er slik! Hvordan skulle en mann kunne ha rett mot Gud?
[3] Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunne han ikke svare ham ett til tusen.
[4] Vis som han er av hjertet og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det?
[5] Han er den som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede.
[6] Han rister jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter skjelver.
[7] Han byr solen, og den står ikke opp, han setter segl for stjernene.
[8] Alene utspente han himmelen og skrider fram over havets bølger.
[9] Han har skapt Bjørnen og Orion og Sjustjernen og sørhimmelens stjernebilder.
[10] Han gjør store, uransakelige ting og under uten tall.
[11] Han går forbi meg, og jeg ser ham ikke. Han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
[12] Han griper sitt bytte - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hva er det du gjør?
[13] Gud holder ikke sin vrede tilbake. Under ham måtte Rahabs hjelpere bøye seg.
[14] Hvordan skulle da jeg kunne svare ham og velge mine ord mot ham,
[15] jeg som ikke kunne svare selv om jeg hadde rett, men bare måtte be min dommer om nåde!
[16] Om jeg ropte, og han svarte meg, kunne jeg ikke tro at han hadde hørt min røst -
[17] han som ville knuse meg i storm og uten årsak ramme meg med sår på sår,
[18] som ikke ville tillate meg å dra ånde, men ville mette meg med lidelser.
[19] Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne meg?
[20] Selv om jeg hadde rett, skulle likevel min egen munn dømme meg skyldig. Var jeg uskyldig, ville han likevel dømme meg skyldig.
[21] Jeg er uten skyld! - Jeg bryr meg ikke om å leve, jeg forakter mitt liv,
[22] det kommer ut på ett, derfor sier jeg: Skyldfri eller ugudelig, han gjør dem begge til intet!
[23] Dersom svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
[24] Jorden er gitt i den ugudeliges hånd. Gud dekker til ansiktet på dens dommere. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
[25] Mine dager er raskere enn en løper. De flykter uten å ha sett noe godt.
[26] De farer av sted som sivbåter, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
[27] Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil legge av meg det bedrøvede ansiktet og se glad ut,
[28] da gruer jeg for alle mine plager. Jeg vet jo at du ikke frikjenner meg.
[29] Jeg er jo dømt på forhånd - hvorfor strever jeg da forgjeves?
[30] Om jeg vasket meg med snø og renset hendene mine med lut,
[31] likevel skulle du dyppe meg i en grøft, så mine egne klær ville få avsky for meg.
[32] For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunne svare ham, slik at vi kunne gå sammen for retten.
[33] Det er ikke noen voldgiftsmann mellom oss, som kunne legge sin hånd på oss begge.
[34] Bare han ville ta bort sitt ris fra meg, så hans redsler ikke skremte meg!
[35] Da skulle jeg tale uten å frykte for ham. Men slik er det ikke med meg.