[1] Deretter åpnet Job sin munn og forbannet den dagen han ble født.
[2] Job tok til orde og sa:
[3] La den gå til grunne, den dagen da jeg ble født, og den natten som sa: Et guttebarn er unnfanget!
[4] Måtte den dagen bli til mørke! Måtte Gud i det høye ikke spørre etter den, og intet lys stråle over den!
[5] Mørke og dødsskygge må kreve den tilbake! Skyer må leire seg over den! Alt det som gjør en dag mørk, må skremme den!
[6] Den natten - måtte mulm ta den! La den ikke bli regnet med blant årets dager, og ikke komme med i måneders tall!
[7] Ja, la den natten bli ufruktbar! Måtte aldri noe gledesrop lyde i den!
[8] La dem som forbanner dager, forbanne den, de som er kyndige i å mane fram Leviatan!
[9] La dens stjerner bli mørke i demringen, la den vente på lys som ikke kommer! La den aldri få se morgenrødens øyelokk!
[10] For den stengte ikke døren til min mors liv, og den skjulte ikke plage for mine øyne.
[11] Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks jeg var født?
[12] Hvorfor tok knær imot meg, og hvorfor var der bryster som jeg kunne die?
[13] Nå kunne jeg ha ligget stille og hvilt. Jeg kunne fått sove og ha ro -
[14] sammen med konger og jordens vismenn, de som bygde seg ruiner,
[15] eller med fyrster som eide gull, som fylte husene sine med sølv,
[16] eller jeg hadde ikke vært til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, - lik et barn som aldri så lyset.
[17] Der har de ugudelige holdt opp å rase, der hviler de trette.
[18] Der har alle fanger ro, de hører ikke slavedriverens røst.
[19] Liten og stor er der like, og trellen er fri for sin herre.
[20] Hvorfor blir lys gitt til den som lider, og liv til dem som har bitterhet i sjelen,
[21] de som venter på døden uten at den kommer, og søker den mer ivrig enn en graver etter skjulte skatter,
[22] de som gleder seg med jubelrop og fryder seg når de finner sin grav?
[23] Hvorfor blir lyset gitt til en mann som veien er skjult for, den som Gud har stengt inne på alle kanter?
[24] Mine sukk er blitt mitt daglige brød, mine klager strømmer fram som vannet.
[25] For alt det fryktelige som jeg fryktet for, har funnet meg, og det jeg gruer for, har grepet meg.
[26] Jeg har ikke fred, ikke ro. Jeg har ikke hvile, det kommer alltid ny uro.