[1] Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
[2] Skulle en ordflom bli uten svar, eller en pratmaker få rett?
[3] Skulle ditt prat drive menn til taushet? Skulle du spotte uten at noen sier at du burde skamme deg?
[4] Og skal du få si: Min lære er ren, og du kan ikke se noen skyld hos meg?
[5] Om bare Gud ville tale og opplate sine lepper mot deg,
[6] om han ville åpenbare deg visdommens hemmeligheter, at det er dobbel forstand i dem, - da måtte du nok innse, at noe av din misgjerning tilgir Gud deg!
[7] Kan du fatte Gud med din forstand? Eller kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense?
[8] Guds visdom, himmelhøy er den. Hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket er den. Hva vet du?
[9] Lengre enn jorden er dens mål og bredere enn havet.
[10] Om Gud drar fram, om han setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem kan da hindre ham?
[11] For han, han kjenner de falske menn og ser uretten - mon han ikke gir akt?
[12] Kan en uvettig mann få forstand? Kan et villesel bli født til menneske?
[13] Hvis du vender ditt hjerte til ham og utbreder dine hender for ham -
[14] er det synd i din hånd, da få den bort og la ikke urett bo i dine telt -
[15] ja, da skal du, fri for lyte, oppløfte ditt ansikt og stå fast og ikke frykte.
[16] Du skal glemme din plage. Du skal tenke på den som vannet som rant vekk.
[17] Lysere enn middagen blir da ditt liv, mørket blir for deg som morgenen.
[18] Og du skal være trygg, for da er det håp. Ja, du skal se deg omkring og legge deg trygt til ro.
[19] Du skal hvile, og ingen skal skremme deg opp. Og mange vil gjerne være deg til lags.
[20] Men de ugudeliges øyne tæres bort. De har ingen tilflukt mer, og deres håp er å få oppgi sin ånd.