[1] Og Elihu forsatte med å si:
[2] Vent litt på meg, så jeg kan få sagt deg min mening! Ennå er det noe å si til forsvar for Gud.
[3] Jeg vil hente min kunnskap langt bortefra. Jeg vil vise at min skaper har rett.
[4] For sannelig, mine ord er ikke falske. Han som er fullkommen i kunnskap, er hos deg.
[5] Se, Gud er sterk, men han akter ikke noen ringe. Han er mektig i forstandens kraft.
[6] Han lar ikke en ugudelig leve. Og de undertrykte hjelper han til deres rett.
[7] Han tar ikke sine øyne fra de rettferdige. Men han lar dem for alltid sitte med ære sammen med konger på sine troner.
[8] Blir de bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,
[9] så vil han med det minne dem om deres gjerninger, deres synder, at de viste seg gjenstridige.
[10] Han vil åpne deres øre for advarselen og formane dem til å omvende seg fra det onde.
[11] Om de da hører på ham og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.
[12] Men hører de ikke, da skal de gjennombores av spydet og omkomme i sin uforstand.
[13] Mennesker med gudløst sinn huser vrede. De roper ikke til Gud når han legger dem i bånd.
[14] De dør i ungdommen. De ender sitt liv lik dem som driver tempelutukt.
[15] Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.
[16] Også deg lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt. Og ditt bord skal være fullt av fete retter.
[17] Men nå rammes du fullt ut av ugudelighetens dom. Ja, dom og rettferdighet har grepet deg.
[18] La bare ikke vrede lokke deg til spott. La ikke den store boten lede deg på avvei!
[19] Kan vel ditt nødskrik fri deg av trengsel? Kan all kraftanstrengelse gjøre dette?
[20] Du skal ikke lengte etter natten, den natt da hele folkeslag rykkes bort fra sitt sted.
[21] Vokt deg, vend deg ikke til synd! For det foretrekker du fremfor å lide.
[22] Se, Gud er opphøyet i sin kraft. Hvem er en læremester som han?
[23] Hvem velger for ham den veien han skal følge? Og hvem kan si: Du gjorde urett!
[24] Husk på å opphøye hans gjerning, den som menneskene har sunget om!
[25] All verden ser på den med lyst, menneskene skuer den langt bortefra.
[26] Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke! Tallet på hans år er uutgrunnelig.
[27] Han drar vanndråper opp til seg, og av tåken siler regnet ned.
[28] Fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.
[29] Kan vel noen forstå hvordan skyene brer seg ut, hvordan det braker fra hans telt?
[30] Se, han brer ut sitt lys omkring seg og dekker havets røtter.
[31] Ved dem straffer han folkeslag. Men han gir også føde i overflod.
[32] Han fyller sine hender med lyn og byr dem å fare ut mot sitt mål.
[33] Han lar tordenen rulle og bære bud om ham, selv feet varsler der han drar fram.