[1] Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
[2] Skulle en vis mann svare med kunnskap som bare er vind? Fyller han sitt indre med stormvær?
[3] Skulle han vel forsvare sin sak med unyttige ord, og med tale som det ikke er gagn i?
[4] Til og med gudsfrykten bryter du ned, og du svekker andakten for Guds åsyn.
[5] Din synd legger ordene i din munn. Du velger falske menns tale.
[6] Din egen munn domfeller deg, ikke jeg, dine lepper vitner mot deg.
[7] Ble du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
[8] Var du tilhører i Guds hemmelige råd, tilranet du deg visdom der?
[9] Hva vet du som vi ikke vet? Hva forstår du som er ukjent for oss?
[10] Det er blant oss noen som er både gamle og gråhåret, rikere på dager enn din far.
[11] Er Guds trøsteord for lite for deg - et ord som ble talt så vennlig?
[12] Hvorfor lar du deg rive med av ditt hjerte? Og hvorfor gnistrer dine øyne? -
[13] siden du vender din ånd mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
[14] Hva er et menneske, at han skulle være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?
[15] Se, han stoler ikke engang på sine hellige, og himlene er ikke rene i hans øyne.
[16] Langt mindre da en ussel og fordervet mann som drikker urett som vann.
[17] Jeg vil kunngjøre deg noe, hør på meg! Det jeg har sett, det vil jeg fortelle,
[18] det som vise menn forkynner og ikke har skjult, det som de mottok fra sine fedre.
[19] Bare til dem ble landet gitt, ingen fremmede dro med dem.
[20] En ugudelig lever i angst alle sine dager. Få i tall er de årene som voldsmannen har i vente.
[21] Skremmelige toner lyder i hans ører, midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
[22] Han har ikke noe håp om å vende tilbake fra mørket, og han er søkt ut til å falle for sverdet.
[23] Han flakker om etter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side.
[24] Nød og trengsel forferder ham, de beseirer ham som en angrepslysten konge,
[25] fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og utfordret Den Allmektige,
[26] stormet fram mot ham med oppreist nakke, under vern av sine skjoldbukler.
[27] Han dekket ansiktet med sin fedme og la fett på hoftene.
[28] Han slår seg til i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulle bo, som snart skal bli grushauger.
[29] Han blir ikke rik, hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
[30] Han slipper ikke ut av mørket. Ilden skal tørke hans kvister. Han skal blåses bort ved Guds munns ånde.
[31] La ham ikke sette sin lit til det som er forgjengelig! Da bedrar han seg selv, for alt han får igjen, blir bare forgjengelighet.
[32] Før hans dag kommer, blir det oppfylt, og hans grein grønnes ikke.
[33] Han blir lik et vintre som mister druene før de er modne, og lik et oljetre som feller sine blomster.
[34] Den gudløse flokken er uten frukt. Ild fortærer teltene for dem som lar seg bestikke.
[35] De unnfanger ugjerning og føder ondskap, og fra deres morsliv kommer svik.