[1] Da tok Job til orde og sa:
[2] Å, om min sorg kunne bli veid, og all min ulykke samtidig lagt på vekten!
[3] For nå er den tyngre enn havets sand, derfor var mine ord overilet.
[4] For Den Allmektiges piler sitter i meg, og min ånd drikker deres gift. Guds redsler stiller seg opp imot meg.
[5] Skriker vel et villesel midt i det grønne gresset? Eller brøler en okse når den har fôret foran seg?
[6] Hvem vil ete det som er smakløst uten å sette salt til? Er der smak i eggehvite?
[7] Det byr meg imot å røre ved slikt. Det er som å ete mat som er skjemt.
[8] Måtte min bønn nå fram og Gud innfri mitt håp!
[9] Måtte Gud bare beslutte å knuse meg! Måtte han løfte sin hånd og skjære over min livstråd!
[10] Da hadde jeg enda en trøst, og jeg skulle hoppe av glede midt i den nådeløse smerten! For jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
[11] Hva styrke har jeg, så jeg kan holde ut? Hvilke utsikter har jeg, så jeg kan være tålmodig?
[12] Er jeg sterk som en stein? Er mitt kjøtt som av kobber?
[13] Har jeg vel kraft til å hjelpe meg selv? Er ikke all utsikt til frelse tatt fra meg?
[14] Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, så han ikke skal oppgi frykten for Den Allmektige.
[15] Mine brødre har sviktet som en bekk, elveleiet var fylt av vann, men så blir det borte.
[16] Vannet var grumset av is, blandet med snø,
[17] men når heten kommer, tørkes det ut, for solens glød svinner det bort.
[18] Karavaner bøyer av fra veien. De drar opp i ørkenen og omkommer.
[19] Temas karavaner speidet etter dem. Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem.
[20] De ble til skamme, fordi de stolte på dem. De kom dit og ble skuffet.
[21] Slik er det nå blitt med dere! Dere ser ulykken og blir redde.
[22] Har jeg vel bedt dere om at dere skulle gi meg noe eller bruke noe av deres gods til beste for meg?
[23] Har jeg bedt dere om at dere skulle frelse meg av fiendens hånd og løskjøpe meg fra voldsmenn?
[24] Lær meg, så skal jeg tie! Vis meg hva jeg har fart vill i!
[25] For en kraft det er i rettsindige ord! Men hva gagn er det i en irettesettelse fra dere?
[26] Tenker dere på å refse meg for mine ord, og slå en fortvilet manns ord hen i været?
[27] Selv en farløs kunne dere kaste lodd om, og kjøpslå om deres venn!
[28] Men gjør nå så vel å se på meg! Tror dere at jeg vil lyve dere midt opp i ansiktet?
[29] Vend om, la det ikke bli gjort urett! Vend om, jeg har ennå rett i dette!
[30] Er det urett på min tunge? Kan ikke min gane skjelne hva som er ondt?