[1] Og Job svarte og sa:
[2] Hvor lenge vil dere plage min sjel og knuse meg med ord?
[3] Det er nå tiende gang dere håner meg og ikke skammer dere ved å krenke meg.
[4] Har jeg virkelig fart vill, da blir min villfarelse min egen sak.
[5] Vil dere virkelig opphøye dere over meg og vise meg at min vanære har rammet meg med rette?
[6] Da skal dere vite at Gud har gjort meg urett! Han har satt sitt garn omkring meg.
[7] Se, jeg roper: Vold! - men jeg får ikke noe svar. Jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
[8] Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer fram, og over mine stier legger han mørke.
[9] Min ære har han kledd av meg og tatt bort kronen fra mitt hode.
[10] Han bryter meg ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker opp mitt håp som et tre.
[11] Han lar sin vrede brenne mot meg og akter meg som sin fiende.
[12] Hans hærflokker kommer imot meg, de baner seg vei og leirer seg rundt om mitt telt.
[13] Mine brødre har han drevet langt bort fra meg, og mine kjenninger er blitt helt fremmede for meg.
[14] Mine nærmeste holder seg borte, og mine kjenninger har glemt meg.
[15] Mine husfolk og mine tjenestepiker regner meg som en fremmed, jeg er blitt en utlending i deres øyne.
[16] Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke. Med egen munn må jeg bønnfalle ham.
[17] Min ånde er motbydelig for min hustru, og jeg er som vond lukt for min mors sønner.
[18] Selv barn forakter meg. Vil jeg reise meg, så taler de imot meg.
[19] Alle mine nærmeste venner avskyr meg, og de jeg elsket, har vendt seg imot meg.
[20] Mine ben trenger ut gjennom min hud og mitt kjøtt, bare tannkjøttet er ennå urørt på meg.
[21] Forbarm dere, forbarm dere over meg, dere mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg.
[22] Hvorfor forfølger dere meg likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
[23] Å, måtte mine ord bli oppskrevet! Måtte de bli opptegnet i en bok,
[24] ja, med jerngriffel og bly for evig bli hogd inn i stein!
[25] Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.
[26] Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
[27] han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel.
[28] Når dere sier: Hvor vi skal forfølge ham! - dere har jo funnet skylden hos meg -
[29] så frykt for sverdet! For vrede er en synd som straffes med sverd! Dette sier jeg for at dere skal tenke på at det kommer en dom.