[1] Og Job fortsatte sin visdomstale og sa:
[2] Så sant Gud lever, han som har tatt min rett fra meg, Den Allmektige, som har forbitret min sjel
[3] - så lenge som mitt livspust er i meg og Den Allmektiges ånde i min nese -:
[4] Mine lepper taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.
[5] Det skal være langt fra meg å gi dere rett! Så lenge jeg lever, lar jeg ikke min rettskaffenhet bli tatt fra meg.
[6] Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke. Mitt hjerte anklager meg ikke for noen av mine dager.
[7] Måtte min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!
[8] For hva håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?
[9] Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?
[10] Eller kan han glede seg i Den Allmektige? Kan han påkalle Gud til hver tid?
[11] Jeg vil lære dere om Guds hånd. Jeg vil ikke skjule hva Den Allmektige har i sinne.
[12] Dere har jo selv sett det, hvorfor fører dere da så tom en tale?
[13] Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av Den Allmektige:
[14] Får han mange barn, så skal sverdet ta dem. Hans ætlinger får ikke brød til å mette seg med.
[15] De av dem som slipper unna, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.
[16] Når han dynger opp sølv som støv og samler seg klær som leire,
[17] så blir det de rettferdige som kler seg med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.
[18] Som møll har han bygd sitt hus, som den løvhytten en markvokter lager seg.
[19] Rik legger han seg, og ikke noe er tatt bort. Han slår øynene opp, og det er der ikke.
[20] Som en vannflom innhenter redslene ham, om natten fører en storm ham bort.
[21] Østavinden løfter ham opp, så han farer av sted, og den blåser ham bort fra hans sted.
[22] Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke, for hans hånd flyr han i hast.
[23] Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.