[1] Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
[2] Mine tanker legger meg svaret i munnen! Derfor stormer det i meg.
[3] Hån og irettesettelse må jeg høre, og min ånd gir meg svar ut fra min innsikt.
[4] Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker ble satt på jorden,
[5] at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede varer bare et øyeblikk?
[6] Om hans hovmod stiger mot himmelen, og om hans hode når til skyen,
[7] så går han likevel til grunne for evig som skitt. De som så ham, spør: Hvor er han?
[8] Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mer. Han jages bort som et syn om natten.
[9] Det øye som så ham, ser ham ikke mer, og han er ikke lenger å se på sitt hjemsted.
[10] Hans barn må søke hjelp fra fattigfolk, og hans hender må gi hans gods tilbake.
[11] Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nå ligger den med ham i støvet.
[12] Selv om det onde er søtt i hans munn, og selv om han skjuler det under tungen,
[13] sparer på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under ganen,
[14] så blir likevel hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
[15] Han slukte gods, men må spy det ut igjen, Gud driver det ut av hans buk.
[16] Ormegift må han suge i seg, hoggormens tunge dreper ham.
[17] Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
[18] Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det. Meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
[19] For han knuste fattigfolk og lot dem ligge der. Han røvet hus til seg, hus som han ikke har bygd.
[20] Han kjente aldri ro i sitt indre. Han skal ikke slippe unna med sine skatter.
[21] Det var ikke noe som unngikk hans grådighet, derfor varer ikke hans lykke.
[22] Midt i hans rikdom blir det trangt for ham. Hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
[23] Det skal skje at når han fyller sin buk, da sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar den regne på ham mens han eter.
[24] Flykter han for våpen av jern, så vil en bue av kobber gjennombore ham.
[25] Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odden kommer fram av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
[26] Alt mørke er i vente for hans vel gjemte skatter. En ild som ikke noe menneske puster til, fortærer ham, den eter det som er igjen av hans telt.
[27] Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser seg mot ham.
[28] Det han har samlet i sitt hus, føres bort. Det skylles bort på Guds vredes dag.
[29] Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av Den Allmektige.