[1] Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
[2] Om en prøvde å tale et ord til deg, ville du da ta det ille opp? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
[3] Selv har du rettledet mange og styrket maktløse hender.
[4] Dine ord reiste opp igjen den som snublet, og vaklende knær har du styrket.
[5] Men nå, når det gjelder deg selv, blir du motløs. Når det rammer deg selv, blir du redd.
[6] Er ikke din gudsfrykt din tillit, din redelige ferd ditt håp?
[7] Tenk etter: Hvem omkom uskyldig? Og hvor gikk den rettskafne til grunne?
[8] Etter det jeg har sett, har de som pløyde urett og sådde ulykke, også høstet det.
[9] De går til grunne for Guds ånde, for hans vredespust blir de til intet.
[10] Løven brøler, og den unge løve har en mektig røst, men de unge løvers tenner blir brukket.
[11] Løven omkommer av mangel på rov, løvinnens unger blir spredt.
[12] Et ord kom listende til meg, det lød for øret mitt som en hviskende lyd,
[13] under urolige tanker ved nattlige syner, når mennesket synker i dypeste søvn.
[14] Angst kom over meg så jeg skalv, redselen fikk mine ben til å riste.
[15] En ånd strøk forbi mitt ansikt, og hårene reiste seg på mitt hode.
[16] Den sto der, jeg skjelnet den ikke klart, en skikkelse sto der for mine øyne. Jeg hørte en stille røst som hvisket:
[17] Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?
[18] Se, han stoler ikke engang på tjenerne sine, og han finner feil hos sine engler -
[19] enn si da hos dem som bor i et leirhus, som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
[20] Fra morgen til kveld - så er de knust, de er borte for alltid og ingen gir akt på det.
[21] Blir ikke deres teltsnor trukket ut? De dør, men visdom har de ikke funnet.