[1] Ingen er så djerv at han tør tirre den. Hvem tør da sette seg opp mot meg?
[2] Hvem ga meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag? Alt under himmelen hører meg til.
[3] Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
[4] Hvem har dratt dens kledning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
[5] Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
[6] Stolte er skjoldenes rader, hvert av dem er lukket til med et fast segl.
[7] De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn mellom dem.
[8] Det ene skjold henger fast ved det andre, de griper inn i hverandre og kan ikke skilles.
[9] Når den nyser, stråler det fram lys. Dens øyne er som morgenrødens øyelokk.
[10] Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter fram.
[11] Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
[12] Dens ånde tenner kull i brann, og luer går ut av dens gap.
[13] På dens hals har styrken sin bolig. Angsten løper foran den.
[14] Kjøttvalkene på den er faste, de er som støpt på den og rører seg ikke.
[15] Dens hjerte er fast som stein, fast som den underste kvernsteinen.
[16] Når den hever seg, gruer helter, av redsel mister de sans og samling.
[17] Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse eller pil eller kastespyd.
[18] Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
[19] Buens sønn jager ikke den på flukt, slyngens steiner blir som halm for den.
[20] Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spydet.
[21] På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i gjørmen som en treskeslede.
[22] Den får dypet til å koke som en gryte. Den får havet til å skumme som en salveblanders kjele.
[23] Bak den går det en lysende sti, det ser ut som om dypet har sølvhår.
[24] Det er ikke noe på jorden som er herre over den, den er skapt uten frykt.
[25] Den ser ned på alt som er høyt. Den er konge over alle stolte dyr.