[1] Da svarte Job og sa:
[2] Ennå i dag er min klage bitter. Og likevel hviler min hånd tungt på mine sukk.
[3] Bare jeg visste å finne ham og kunne komme fram til hans trone!
[4] Jeg skulle legge min sak fram for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
[5] Da skulle jeg få vite hva han ville svare meg, og forstå det han ville si meg.
[6] Ville han da med full kraft stride mot meg? Å nei, nettopp han ville høre på meg.
[7] Da skulle en rettskaffen mann gå i rette med ham, og min dommer ville slippe meg fri for all tid.
[8] Men går jeg mot øst, så er han ikke der. Går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham.
[9] Er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke. Går han mot sør, så får jeg ikke øye på ham.
[10] For han kjenner den veien jeg holder meg til. Prøvde han meg, så skulle jeg gå fram av prøven som gullet.
[11] Min fot holdt seg i hans spor. Jeg fulgte hans vei og bøyde ikke av.
[12] Fra hans leppers bud vek jeg ikke. Fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord.
[13] Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Det hans sjel ønsker, det gjør han.
[14] For han fullfører det han har fastsatt for meg, og av slikt er det mye hos ham.
[15] Derfor er jeg redd for å komme ham nær. Tenker jeg på det, så bever jeg for ham.
[16] Og Gud har gjort mitt hjerte forsakt, Den Allmektige har forferdet meg,
[17] fordi jeg ikke ble rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for meg.