[1] Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:
[2] Hvor lenge vil du tale slik? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?
[3] Skulle vel Gud forvende retten? Eller skulle Den Allmektige forvende rettferdigheten?
[4] Dersom dine sønner har syndet mot ham, så har han gitt dem deres synd i vold.
[5] Dersom du vender deg til Gud og ber Den Allmektige om nåde,
[6] hvis du er ren og oppriktig, da vil han komme deg til hjelp og reise din rettferds bolig på nytt.
[7] Din forrige lykke vil bli liten mot din nye lykke, for den skal være veldig stor.
[8] Spør bare de fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut.
[9] For vi er fra i går og vet intet, en skygge er våre dager på jorden.
[10] Fedrene skal lære deg og si deg det og bære fram ord fra sitt hjerte.
[11] Vokser sivet opp der det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?
[12] Ennå står det friskt og grønt og blir ikke skåret - da visner det før alt annet gress.
[13] Slik går det alle dem som glemmer Gud. Den gudløses håp går til grunne.
[14] Skrøpelig er det han stoler på, og det han trøster seg til, er spindelvev.
[15] Han støtter seg på sitt hus, men det står ikke. Han holder fast i det, men det står ikke fast.
[16] Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd brer seg ut over hans hage.
[17] Hans røtter slynger seg om en steinrøys, mellom steiner trenger han seg fram.
[18] Men blir han revet bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham: Jeg har aldri sett deg!
[19] Se, det er all den glede han har på veien! Og av mulden spirer andre fram.
[20] Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.
[21] Ennå vil han fylle din munn med latter og dine lepper med jubel.
[22] De som hater deg, skal kles med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mer finnes.