[1] Min ånd er brutt, mine dager er utslokt. Graver ligger foran meg.
[2] Sannelig, spott omgir meg på alle kanter, og mitt øye må betrakte deres trettekjære ferd.
[3] Så gi nå et pant, gå i borgen for meg hos deg selv! Hvem er han som vil stille sikkerhet og gi håndslag?
[4] Du har jo lukket deres hjerte for innsikt, derfor vil du ikke la dem vinne.
[5] Den som forråder venner, så de blir til bytte, hans barns øyne skal tæres bort.
[6] Jeg er satt til et ordtak for folk. Jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
[7] Mitt øye er sløvet av sorg, og alle mine lemmer er som en skygge.
[8] Rettskafne blir forferdet over dette, og den skyldfrie blir harm på den gudløse.
[9] Men den rettferdige holder fast ved sin vei. Den som har rene hender, får enda mer kraft.
[10] Men dere - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner så likevel ikke noen vismann blant dere!
[11] Mine dager har hastet forbi. Mine planer er gjort til intet - mitt hjertes eiendom!
[12] Natt gjør de til dag. De sier at lyset er nærmere enn det mørket som ligger like foran meg.
[13] Når jeg håper på dødsriket som mitt hus og reder mitt leie i mørket,
[14] når jeg roper til graven: Du er min far! - og til makken: Du er min mor og min søster! -
[15] hvor er da mitt håp? Hvem kan se noe håp for meg?
[16] Vil de gå ned til dødsrikets porter? Skal vi sammen gå til hvile i støvet?