[1] Da svarte Job og sa:
[2] Jeg har hørt nok av dette! Dere er plagsomme trøstere alle sammen!
[3] Blir det aldri ende på de tomme ordene? Hva er det som egger deg til å svare?
[4] Også jeg kunne tale som dere. Om dere var i mitt sted, kunne jeg sette sammen ord mot dere. Jeg kunne riste på hodet over dere.
[5] Jeg kunne styrke dere med min munn, og mine leppers medynk kunne gi dere lindring.
[6] Om jeg taler, stilles ikke min smerte. Og lar jeg det være, hva lindring får jeg ved det?
[7] Ja, nå har Gud trettet meg ut. Du har utryddet hele min husstand.
[8] Du grep meg fatt - og dette ble et vitne mot meg. Min magerhet sto opp og anklaget meg, like i mitt ansikt vitnet den mot meg.
[9] Hans vrede fortærte meg og forfulgte meg. Han skar tenner mot meg. Min motstander ser på meg med skarpe øyne.
[10] De spilte opp sin munn mot meg, med hån slo de meg på kinnet. Alle har de slått seg sammen mot meg.
[11] Gud gir meg i urettferdige menns vold og styrter meg i ugudelige menneskers hender.
[12] Jeg levde i ro, da ristet han meg. Han grep meg i nakken og brøt meg i stykker. Han satte meg opp som skyteskive.
[13] Hans skyttere omringet meg. Han kløvde nyrene mine uten barmhjertighet, han øste ut min galle på jorden.
[14] Han rev flenge på flenge i meg, han stormet mot meg som en kriger.
[15] Jeg har sydd sekk om kroppen, og stukket mitt horn i støvet.
[16] Mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øyelokk ligger det dødsskygge.
[17] Og enda er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
[18] Å jord, dekk ikke mitt blod! Måtte det ikke være noe sted hvor mitt skrik stanser!
[19] Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak.
[20] Min talsmann er min venn. Med gråt ser mitt øye mot Gud,
[21] og han taler menneskets sak for Gud, slik en mann ber for sin neste.
[22] For om få år skal jeg vandre den veien som ikke fører tilbake.