[1] Hvorfor lar Den Allmektige ikke sine domstider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
[2] Folk flytter grenseskjell, de raner fe og fører det på beite.
[3] Farløses esel driver de bort, enkens okse tar de i pant.
[4] Fattigfolk trenger de ut av veien, alle de nedbøyde i landet må gjemme seg.
[5] Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter etter føde, ødemarken gir dem brød til barna.
[6] Fôr må de høste på marken, og i den ugudeliges vingård får de sanke restene.
[7] De overnatter nakne uten klær og uten dekke i kulden.
[8] Av skyllregnet på fjellet blir de våte. Fordi de ikke har noe annet ly, trykker de seg inn til klippen.
[9] Andre river farløse bort fra mors bryst, og armingens klær tar de som pant.
[10] De går nakne, uten klær. Sultne bærer de kornbånd.
[11] Innenfor de ugudeliges murer presser de olje. De tråkker vinpressene og må likevel tørste.
[12] Fra byen lyder døendes stønn, og de hardt sårede roper etter hjelp, men Gud enser ikke slik urett.
[13] Noen er fiender av lyset. De kjenner ikke dets veier og holder seg ikke på dets stier.
[14] Ved daggry står morderen opp. Han slår i hjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
[15] Ekteskapsbryterens øye speider etter skumringen. Han sier: Det er ikke noe øye som ser meg! Og han dekker ansiktet til.
[16] I mørket bryter de inn i husene. Om dagen lukker de seg inne. Lyset vil de ikke vite av.
[17] For nattens mørke er morgen for dem alle. De er vel kjent med nattemørkets redsler.
[18] Men hastig blir de revet med av strømmen. Forbannet blir deres arvedel i landet. De ferdes ikke mer på veien til vingårdene.
[19] Som tørke og hete sluker snøvann, slik vil dødsriket sluke dem som synder.
[20] Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham lenger. Ondskapen blir som et splintret tre.
[21] Han handlet ille mot de ufruktbare, henne som ikke fødte, og aldri har han gjort godt mot enker.
[22] Men Gud oppholder voldsmennene lenge med sin kraft. De reiser seg igjen, men ingen er sikker på livet.
[23] Han lar dem leve i trygghet og støtter dem, hans øye våker over deres veier.
[24] De stiger høyt. En liten stund, så er de ikke mer. De segner og dør som alle andre, som akstoppen blir de skåret av.
[25] Er det ikke så? Hvem kan gjøre meg til løgner eller gjøre mitt ord ugyldig?