[1] Og Job fortsatte å fremføre sin visdomstale og sa:
[2] Å, om jeg hadde det som i de månedene som er forbi, som i de dagene da Gud vernet om meg.
[3] Da skinte hans lampe over mitt hode, da vandret jeg gjennom mørket ved hans lys.
[4] Slik hadde jeg det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
[5] da Den Allmektige ennå var med meg, og jeg hadde mine barn omkring meg,
[6] da mine skritt var badet i melk, og klippen lot bekker av olje strømme fram for meg.
[7] Når jeg gikk opp til porten i byen og tok mitt sete på torget,
[8] da dro de unge seg unna når de så meg, og de gråhårede reiste seg og ble stående.
[9] Høvdinger lot være å tale, de la hånden på sin munn.
[10] Storfolk tidde stille, og deres tunge ble hengende ved ganen.
[11] Hver den som hørte om meg, priste meg lykkelig, og hver den som så meg, ga meg lovord.
[12] For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
[13] Den som var sin undergang nær, velsignet meg. Enkens hjerte fikk jeg til å juble.
[14] Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som ytterkappe og lue.
[15] Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
[16] En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
[17] Jeg knuste kjeven på kjeltringen, og rev byttet bort fra hans tenner.
[18] Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
[19] Det skal komme vann til mine røtter, og nattens dugg skal falle på mine greiner.
[20] Min ære blir alltid ny, og buen blir forynget i min hånd.
[21] Meg hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
[22] Når jeg hadde talt, var det ingen flere som tok ordet. Min tale dryppet ned over dem.
[23] De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
[24] Når de var motløse, smilte jeg til dem. Mitt ansikts lys kunne de ikke formørke.
[25] Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som en høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.