[1] Men nå ler de av meg, de som er yngre av år enn jeg. Jeg aktet ikke fedrene deres så pass at jeg ville sette dem blant mine gjeterhunder.
[2] Hva hjelp kunne jeg vel ha av deres hender, de har jo mistet all manndomskraft?
[3] De er uttært av nød og sult. De gnager på den tørre moen som alt i går var en øde ørken.
[4] De plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
[5] Fra menneskenes samfunn blir de jaget ut, folk roper etter dem som etter en tyv.
[6] I ville kløfter må de bo, i huler i jord og fjell.
[7] Mellom buskene skriker de, i neslekratt samler de seg,
[8] barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
[9] Og nå er jeg blitt en spottesang og et ordtak for dem.
[10] De avskyr meg, holder seg langt borte fra meg, og de nøler ikke med å spytte meg i ansiktet.
[11] Gud har løsnet strengen på min bue, og ydmyket meg. De går tøylesløst fram for mine øyne.
[12] Deres yngel reiser seg ved min høyre side. De spenner ben under meg, de baner seg vei for å skade meg.
[13] De bryter opp min sti, de gjør hva de kan for å ødelegge meg, de som selv ingen hjelper har.
[14] Som gjennom en vid revne kommer de, gjennom ruiner velter de seg fram.
[15] Redsler har vendt seg mot meg. Min ære er som tatt av stormen, og som en sky er min velferd fart bort.
[16] Og nå utøser min sjel seg i meg. Trengsels dager holder meg fast.
[17] Natt gjennomborer mine ben, så de faller av. Min verk og pine hviler ikke.
[18] Med veldig kraft er min kledning blitt vrengt. Den henger tett omkring meg som kraven på min kappe.
[19] Han har kastet meg ut i sølen, så jeg er blitt lik støv og aske.
[20] Jeg skriker til deg, men du svarer meg ikke. Jeg står der, og du bare ser på meg.
[21] Du er blitt grusom mot meg, med din sterke hånd forfølger du meg.
[22] Du løfter meg opp i stormen, du lar meg fare av sted så jeg vakler i stormtakene.
[23] For jeg vet at du fører meg til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
[24] Rekker ikke et menneske likevel ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
[25] Gråt jeg ikke selv over den som hadde harde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
[26] For jeg ventet godt, men det kom ondt. Jeg håpet på lys, men det kom mørke.
[27] Mitt indre koker og er ikke stille. Trengselens dager er kommet over meg.
[28] Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete. Midt iblant folk reiser jeg meg og roper om hjelp.
[29] Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
[30] Min hud er sort og faller av meg, og mine ben er brent av hete.
[31] Min sitar er blitt til sorg, og min fløyte til gråt og klage.