[1] De tre mennene svarte ikke Job mer, fordi han var rettferdig i sine egne øyne.
[2] Da ble Elihu harm. Han stammet fra Bus og var sønn av Barak’el, av Rams ætt. Han ble harm på Job, fordi han holdt seg selv for å være rettferdig for Gud.
[3] Og han ble harm på Jobs tre venner, fordi de ikke fant noe svar og likevel dømte Job skyldig.
[4] Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.
[5] Men da Elihu så at det ikke var noe svar i de tre menns munn, da ble han harm.
[6] Og Elihu, sønn av Barak’el, busitten, tok til orde og sa: Jeg er ung av år, og dere er gråhåret. Derfor holdt jeg meg tilbake og torde ikke si dere hva jeg vet.
[7] Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!
[8] Men det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.
[9] De gamle er ikke alltid vise. Ikke alltid forstår oldinger hva som er rett.
[10] Derfor sier jeg: Hør nå på meg! Også jeg vil få si hva jeg vet.
[11] Jeg ventet på deres ord, jeg lyttet etter forstandig tale fra dere, mens dere grunnet på hva dere skulle si.
[12] Jeg ga akt på dere, men det var ingen av dere som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
[13] Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham! Bare Gud kan få bukt med ham, ikke noe menneske!
[14] Han har jo ikke rettet sin tale mot meg, og med deres ord vil jeg ikke svare ham.
[15] De er motløse og svarer ikke mer, ordene er blitt borte for dem.
[16] Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mer?
[17] Også jeg vil nå svare for min del. Også jeg vil uttale hva jeg vet.
[18] For jeg er full av ord. Ånden i mitt indre driver meg.
[19] Mitt indre er som innestengt vin, som nyfylte skinnsekker vil det revne.
[20] Jeg vil tale, så jeg kan få luft! Jeg vil åpne mine lepper og svare.
[21] Jeg vil ikke ta parti for noen, og jeg vil ikke smigre for noe menneske.
[22] For å smigre, det forstår jeg meg ikke på. Gjorde jeg det, da kunne min skaper lett rykke meg bort.