[1] En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten.
[2] Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
[3] La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
[4] For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.
[5] Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
[6] frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
[7] Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
[8] Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.
[9] Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
[10] Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
[11] Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.
[12] Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
[13] Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
[14] Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
[15] Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
[16] Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
[17] Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
[18] De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
[19] Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.