[1] Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.
[2] Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.
[3] Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.
[4] Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:
[5] La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!
[6] Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.
[7] Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.
[8] Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.
[9] Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!
[10] Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.
[11] Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.
[12] Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela.
[13] Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.
[14] Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!