[1] Til sangmesteren; av Herrens tjener, av David.
[2] Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste. Det er ikke gudsfrykt for hans øine.
[3] For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham.
[4] Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt.
[5] Han optenker urett på sitt leie, han stiller sig på en vei som ikke er god; det onde hater han ikke.
[6] Herre! til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet inntil skyene.
[7] Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre!
[8] Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.
[9] De mettes overflødig av ditt huses fedme, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke.
[10] For hos dig er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.
[11] La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner dig, og din rettferdighet for de opriktige av hjertet.
[12] La ikke den overmodiges fot komme over mig og ikke de ugudeliges hånd jage mig bort!
[13] Der faller de som gjør urett; de blir støtt ned og kan ikke reise sig.