[1] Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.
[2] Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.
[3] Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.
[4] For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.
[5] Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!
[6] Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.
[7] For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,
[8] men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.
[9] Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. Sela.
[10] Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.
[11] Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.
[12] Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.
[13] Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.
[14] Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
[15] Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.
[16] Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,
[17] når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.
[18] Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.
[19] Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,
[20] så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.
[21] Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,
[22] skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
[23] Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
[24] Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!
[25] Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?
[26] For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.
[27] Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!