[1] En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
[2] La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!
[3] Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
[4] Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!
[5] La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
[6] Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
[7] Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port.
[8] For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
[9] Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
[10] La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!