[1] En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.
[2] Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.
[3] For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.
[4] For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.
[5] De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.
[6] Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.
[7] Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.
[8] De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.
[9] De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.
[10] Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig.
[11] Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?
[12] Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.
[13] Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;
[14] jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.
[15] Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt.
[16] Og jeg tenkte efter for å forstå dette; det var en plage i mine øine
[17] - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.
[18] Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.
[19] Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.
[20] Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.
[21] Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,
[22] da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.
[23] Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.
[24] Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.
[25] Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.
[26] Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.
[27] For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor.
[28] Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.