[1] En sang, en salme av Asaf.
[2] Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud!
[3] For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet.
[4] Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner.
[5] De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu.
[6] For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot dig inngår de pakt,
[7] Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene,
[8] Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus.
[9] Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela.
[10] Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison!
[11] De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden.
[12] La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se’eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna,
[13] dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie!
[14] Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden!
[15] Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand,
[16] således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær!
[17] Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre!
[18] La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under!
[19] Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den Høieste over all jorden!