[1] Av David, da han tedde sig som vanvittig for Abimelek, og denne jog ham fra sig, og han gikk bort.
[2] Jeg vil love Herren til enhver tid, hans pris skal alltid være i min munn.
[3] Min sjel skal rose sig av Herren; de saktmodige skal høre det og glede sig.
[4] Pris Herrens storhet med mig, og la oss sammen ophøie hans navn!
[5] Jeg søkte Herren, og han svarte mig, og han fridde mig fra alt det som forferdet mig.
[6] De så op til ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam.
[7] Denne elendige ropte, og Herren hørte, og han frelste ham av alle hans trengsler.
[8] Herrens engel leirer sig rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.
[9] Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til ham.
[10] Frykt Herren, I hans hellige! For intet fattes dem som frykter ham.
[11] De unge løver lider nød og hungrer, men dem som søker Herren, fattes ikke noget godt.
[12] Kom, barn, hør mig! Jeg vil lære eder Herrens frykt.
[13] Hvem er den mann som har lyst til liv, som ønsker sig dager til å se lykke?
[14] Hold din tunge fra ondt og dine leber fra å tale svik!
[15] Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag efter den!
[16] Herrens øine er vendt til de rettferdige, og hans ører til deres rop.
[17] Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt, for å utrydde deres ihukommelse av jorden.
[18] Hine roper, og Herren hører, og av alle deres trengsler utfrir han dem.
[19] Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.
[20] Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle.
[21] Han tar vare på alle hans ben, ikke ett av dem blir sønderbrutt.
[22] Ulykke dreper den ugudelige, og de som hater den rettferdige, dømmes skyldige.
[23] Herren forløser sine tjeneres sjel, og ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.