[1] Til sangmesteren; efter Sjusjan edut; en gyllen sang av David til å læres,
[2] da han stred mot syrerne fra Mesopotamia og mot syrerne fra Soba, og Joab kom tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen.
[3] Gud! du har forkastet oss, du har sønderslått oss, du var vred; vederkveg oss nu igjen!
[4] Du har rystet jorden, du har fått den til å revne; læg dens skade, for den vakler!
[5] Du har latt ditt folk se hårde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi tumlet.
[6] Men du har gitt dem som frykter dig, et hærmerke til opreisning, for sannhets skyld. Sela.
[7] Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp nu med din høire hånd og bønnhør oss!
[8] Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.
[9] Mig hører Gilead til, og mig hører Manasse til, og Efra’im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.
[10] Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; bryt ut i jubel over mig, Filisterland!
[11] Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?
[12] Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?
[13] Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!
[14] Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal nedtrede våre fiender.